Spilt på PS5. Spoiler fri anmeldelse.

Pris: 500kr

Clair obscure: Expedition 33 er utgitt av "Sandfall interactive" hvor det ikke jobber mer enn 33 ansatte og er deres første spill som et studio. Spillet er et turn-based action rollespill.

Jeg tror ingen virkelig så Clair obscure: Expedition 33 komme. Selv jeg som holder et øye åpent for det meste nytt ble tatt på sengen. I denne anmeldelsen skal jeg få frem mine tanker om "Clair obscure: Expedition 33". Hva spillet er, innledende om historien, Hvordan det kjører, Lyd og grafikk, hvordan det er å spille og ikke minst hva mine tanker om hva dette fabelaktive eventyret har og by på.

Clair Obscure: Expedition 33 er et lineært, turn-basert rollespill med en overworld-hub som knytter alle områdene i spillet sammen. Spillet tar plass i en verden hvor de siste restene av menneskeheten bor i en by kalt Lumiere – en øy adskilt fra hovedkontinentet. Hvert år dukker det opp en guddommelig skapning, kalt "The Paintress", som maler et tall på det karakterene refererer til som "The Monolith". Alle som er like gamle som tallet som males, blir omgjort til roseblader og forsvinner "Thanos-snap-style". Dette kalles "The Gommage" (eller "utviskelsen" på dårlig oversatt norsk). Det er nå det 67. året dette har skjedd, og det skjer samme dag hvert år. På grunn av trusselen om at menneskeheten vil opphøre å eksistere når tallet når 0, sender de ut ekspedisjoner hvert år – et selvmordsoppdrag til hovedkontinentet – med de som skal utslettes året etter, for å prøve å stoppe The Paintress fra å male flere tall.

Sjeldent har jeg vært så tatt på sengen av overraskende vendinger som her, så unngå spoilers som pesten om du har planer om å prøve dette spillet!

Karakterene

Karakterene man følger er:

• Gustave (Charlie Cox), en 32 år gammel oppfinner,

• Maelle (Jennifer English), hans 16 år gamle adopterte datter,

• Sciel, en varm og åpen sjel som gjemmer mye smerte bak et smil, og

• Lune, hjernen i gruppen, som er opptatt av hvordan brikkene faller på plass og bærer menneskehetens byrde på skuldrene.

Alle disse karakterene spilles av supertalentfulle skuespillere – WOW, for en jobb de gjør! Charlie Cox er bedre kjent som Daredevil fra Netflix (og nå Disney+), mens Jennifer English er mest kjent for sin briljante rolle som Shadowheart i Baldur’s Gate 3. Andy Serkis (aka Gollum) spiller også en karakter ved navn Renoir og gjør en fabelaktig jobb, selv om mye av skjermtiden hans kommer i siste halvdel av spillet.

En liten klage: synkroniseringen mellom lyd og snakking er noe "off", men dette er en minimal detalj som ikke plagde meg spesielt mye.

Historien

Historien dreies av sterke motiver: sorg, håpløshet og hat, og hvordan disse kreftene former mennesker. De mørke sidene av menneskenaturen kommer frem når karakterene sendes ut på en farlig, dyster, men vakker reise gjennom kontinentet – hvor restene etter tidligere ekspedisjoner ligger strødd rundt. Teamet bak karakterene fortjener masse skryt for hvor menneskelige de får dem til å føles. Allerede etter 10 minutter var jeg oppslukt av dramaet i denne verdenen og klar til å "kaste lass og seile mot usikre odds".

Spillet er ikke bare dystert; det har også en god dose humor her og der, som fungerer bra som oppløftende øyeblikk.

Spilloppbygning

Spillet er hovedsakelig lineært, men med noe utforskningsmuligheter. Jeg angret aldri på å sjekke hvert hjørne, da det nesten alltid lønnet seg. Først etter et par timer kommer man til "overworld"-en som knytter sammen alle områdene. Min første reaksjon var at den føltes litt tom og livløs, men etter hvert låser man opp nye og bedre måter å bevege seg på, noe som virkelig får verden til å føles levende. Man finner også hemmelige bosser rundt omkring, som absolutt er verdt å oppsøke hvis man tør.

Det finnes sideoppdrag, men ingen oppdragslogg – så det er opp til deg å huske hva du har gjort. Dette er et spill som ikke holder deg i hånden, men det forklarer det du trenger å vite underveis.

Verdensdesign

De som står bak verdensdesignet burde vinne alle premier. Sjeldent har jeg vært så oppslukt av et spill eller trykket på skjermbildet så ofte. Hver nye plass man besøker, utstråler kreativitet og kjærlighet til detaljer – og det merkes.

Kamp-systemet

Kampen er det største "hit or miss"-aspektet, siden det er turn-basert. Systemet henter inspirasjon fra spill som Sekiro, Persona og Final Fantasy – en merkelig miks på papiret, men GUD, det fungerer bra!

Kjernen består av parry, dodge, basic attacks og spells. Det tar tid å mestre, og alle fiender har unike animasjoner som det lønner seg å lære. Det mest tilfredsstillende er å trykke parry i det angrepet treffer, for å sende tilbake et massivt motangrep. I teorien kan man fullføre spillet uten å ta skade hvis man er dyktig nok.

Menyene er raske, og animasjonene er utenfor denne verdenen. Selv om mange forbinder turn-basert kamp med treghet, er Expedition 33 alt annet enn tregt.

Fiender og progresjon

Fiendedesignet er brilliant og variert – helt til slutten av spillet møter du nye utfordringer. Hver karakter har en unik rolle i kamp, og siden man bare kan ha med tre om gangen, må man tenke taktisk.

Progresjonssystemet er knyttet direkte til kampen. Hver karakter har et ferdighetstre hvor man bruker level-poeng til å låse opp nye evner. I tillegg finner man "Pictos" – spesielle gjenstander som gir stat-boosts og unike fordeler (f.eks. doble angrep eller ekstra tur). Når du har brukt en Picto fire ganger, låser du opp en "Lumina", som lar deg beholde evnen permanent (uten stats) så lenge du har poeng til det.

Mulighetene for å bygge karakterene dine er endeløse, og det er utrolig tilfredsstillende å eksperimentere med kombinasjoner.

Musikk og ytelse

Lydsporet er fantastisk, majestetisk og episk – en av de beste jeg har hørt. Det utrolige er at dette er komponistens første jobb noensinne. Som gjør dette enda mer imponerende.

Jeg spilte på en standard PS5 i Performance Mode, og spillet kjørte nesten problemfritt. Noen få "bugs" dukket opp (musikk som kuttet ut, belysningsproblemer), men ingenting som ødela opplevelsen.

Konklusjon

Jeg fullførte spillet på 50 timer (100%), og det var en minneverdig opplevelse. Clair Obscure: Expedition 33 er et supert spill fra et team som eksploderer av kreativitet. Det er også en ekstra bonus at det koster bare 500 kr, når mange spill med mindre innhold koster det dobbelte. Du kan også finne spillet på Xbox gamepass om du abonnerer der.

Jeg anbefaler dette spillet på det sterkeste. Dette er en type opplevelse som ikke dukker opp ofte, og jeg garanterer at du vil huske den lenge etter at du er ferdig.

Etter min mening så er dette spillet absolutt verd pengene og tiden din.

10/10

Sjekk ut den fabelaktige lanseringstraileren til expedition 33 nedenfor.