Spilt på PS5. Spoiler fri anmeldelse.

Pris: 899kr

DOOM: The Dark Age er laget av id Software og er publisert av Bethesda Softworks. The Dark Ages er etterkommeren av  DOOM: Eternal utgitt i 2020. DOOM er et Førstepersons skytespill.

DOOM er tilbake! 5 år etter det jeg vil kalle et av mine favoritt skytespill noensinne. Dette er det tredje DOOM spiller i den nye triologien. I denne anmeldelsen skal jeg få frem mine tanker om hva jeg syntes om spillopplevelsen, grafikk, musikk, innledende om historien. hvordan det kjører og ikke minst hva jeg syntes om den nye utgaven av DOOM.

DOOM starter rett på sak. Slayer blir kastet rett ut i en konflikt mellom helvette, en menneskefaksjon som heter "Sentinels", og det man kanskje ville sett på som engler, men som heter "Maykrs". "The Slayer", som er karakteren man spiller, blir referert til som det ultimate våpen og er under tankekontroll av Maykrs, og blir sendt ned for å bokstavelig talt skape helvette for demonene og deres invaderende styrker.

Helt ærlig så er det ikke så mye å spolere fra historien i dette spillet, men jeg skal unngå å gi bort det jeg ville kalt en lite innholdsrik fortelling.

DOOM-serien er en av de eldste førstepersons-skytespillene, også kalt faren til sjangeren. Dette er det tredje spillet i den nye, moderne trilogien. Det er ingen som kan si noe på at DOOM er en av de beste førstepersons-skytespillene som finnes. Det er raskt, voldelig og ikke minst fullt av adrenalin. Men jeg fant meg selv i å savne DOOM: Eternal sin spillsyklus. Eternal var mye raskere, hadde flere mekanikker man måtte holde styr på, samt det jeg selv vil si er en grunn til å måtte bytte fra våpen til våpen. I dette spillet har kamp blitt litt forenklet. Her har du kun et skjold og et våpen i hånden, og jeg hadde ikke behov for å bytte våpen med mindre jeg var tom for skudd. Det er 7 unike våpen i dette spillet, men alle utenom ett våpen har en tvillingvariant man kan bytte til, som har andre egenskaper.

F.eks. et vanlig maskingevær blir plutselig til en glorifisert naglepistol, som skyter store, tunge nagler som gjør super mye hodeskade på fiendene. Man kan ikke si noe annet enn at våpnene i dette spillet ikke bare ser utrolig bra ut, høres bra ut, men også er veldig tilfredsstillende å bruke. Flere av våpnene minner om våpen fra tidligere DOOM-spill, men det er et par som er nye og virkelig står ut. "Shredder" er dette spillets versjon av en minigun, som pulveriserer hodeskaller og skyter dem ut på fiender i en stor vinkel. "Chainshot" skyter ut en gigantisk ball festet til en kjetting, som gjør utrolig mye enkeltmålskade. Min favoritt må vel være den returnerende superhaglen, som skyter av hele lemmer med hvert skudd – noe som aldri ble gammelt eller mindre tilfredsstillende. Progressjonen rundt våpnene fungerer likt som i tidligere DOOM-spill. Man kjøper oppgraderinger som gir dem mer skade eller nye egenskaper som hjelper deg i kamp.

Historien i The Dark Ages må jeg si er veldig minimal, på det vis at den bare er der for å drive spillet fremover, i stedet for å faktisk få deg til å bli investert i universet eller karakterene. I forhold til tidligere DOOM-spill er det ganske mye historie her, med masse mellomsekvenser og innspilte scener. Men jeg fant lite av dette interessant. Personlig følte jeg ikke at det tok bort veldig mye fra spillet, men til tider ristet jeg bare på hodet og slet med å bli investert i hva de prøvde å formidle. Du vil ikke miste noe av opplevelsen om du hopper over alle films scenene, men det er en del av opplevelsen, så hvorfor ikke bare følge med? Kanskje det kan være noe for deg.

The Dark Ages sin spillsyklus er tungt bygd opp rundt det nye skjoldet man løper rundt med. Skjoldet har et motorsagbelte rundt og kan kastes som om man var Captain America. Her brukes skjoldet hele tiden. Fiender sender nå ut masse prosjektiler som man enten kan blokkere med skjoldet eller sende tilbake med en bra timet "parry". Spillet krever som oftest ikke at du må gjøre dette, men det belønnes, og mye av dette aspektet er bygget opp rundt kamp med skjoldet.

Spillet kaster deg ut i store slagmarker, hvor du som Doom Slayer skal kjempe mot helvettes hærer med alt man har av våpen og skjold. Dette er The Dark Ages på sitt beste. Gjerne opp mot 100 fiender som løper rundt deg og prøver å ta deg, mens du sager 30 av dem i to om gangen med skjoldet og løper rundt for å ta livet av de større fiendene med alt av våpen du har. Et tidligere høydepunkt i serien var de såkalte "glory kills", som er fjernet nesten helt her. Tanken bak dette var å holde momentumet i spillet oppe og ikke låse deg bak animasjoner som kunne vare i opptil 3-4 sekunder. Men personlig synes jeg at ved å fjerne dette, har de skadet syklusen litt. De har erstattet det med et par raske slag som skal ta slutt på fienden, men dette låser deg likevel i en animasjon på 2 sekunder. Så jeg ser ikke helt argumentet for å fjerne noe jeg så på som en av de kuleste tingene i DOOM-spillene.

Spillet er fordelt på 22 kapitler, hvor minst 6 av disse inneholder oppdrag som tar deg ut av den tradisjonelle spillestilen og kaster deg på ryggen av en stor drage eller inn i en gigantisk Pacific Rim-lignende robot. Personlig likte jeg drage-sekvensene. De er veldig enkle i sin natur, hvor kamp bare handler om å låse seg fast på en fiende og dukke unna prosjektiler til riktig tidspunkt. Man bruker dragen til å komme seg rundt til nye arenaer, før man hopper av for å ta seg av målet for banen. Jeg blir sikkert litt blendet av det som er en stor, våt mannedrøm, men jeg synes sekvensene med dragen brøt litt opp i det som ellers skjer 90% av tiden – noe jeg satte pris på.

Robot-sekvensene derimot fant jeg utrolig kjedelige. Man kjemper mot demoner på samme størrelse i det man skulle tro var veldig kul kamp, men man trykker bare på samme knapp om og om igjen, dukker unna, og gjentar. Jeg synes dette var kjipt, siden jeg er en fanboy av store roboter som skaper kaos, så dette var et aspekt de ikke helt traff på, dessverre.

Enda et aspekt som skuffet meg litt var musikken. De nye DOOM-spillene har blitt kjent for den hardbarkede metal-musikken som spiller i bakgrunnen mens man river av hoder og skaper helvette. Men i dette spillet synes jeg musikken var noe dårligere enn tidligere. Mesteparten av tiden slet jeg med å høre musikken i det hele tatt. Vet ikke om det er fordi lydmiksen er dårligere, eller om de har tonet det ned med vilje. Det er på ingen måte dårlig, men det lever ikke opp til samme standard som de tidligere spillene. De byttet ut komponisten Mick Gordon med Finishing Move, så det er kanskje ikke rart det er en forskjell.

Ytelsen til DOOM: The Dark Ages på PS5 har jeg ingenting å si på. Det kjørte fantastisk bra, og jeg merket verken bugs eller at bildehastigheten sank.

Det er ingen tvil om at The Dark Ages er et bra spill. Jeg har koset meg, men det har bare ikke levd opp til forventningene mine basert på hvor bra jeg synes DOOM: Eternal var.

Jeg fullførte spillet 100% på rundt 16 timer på vanskelighetsgraden "Ultra-Violence", som er det jeg ville anbefalt folk flest å spille på. Jeg hadde det gøy og noen intense timer, men dette er ikke noe jeg kommer til å bære med meg i lang tid fremover. Men igjen, det er kanskje ikke noe man forventer av et DOOM-spill.

Spillet koster 900 kr, som har blitt den nye standarden. Jeg må ærlig si at jeg synes 900 kr er mye å be om for et spill som dette, men det er jo individuelt hva man synes er verdt pengene. Hvis du er skeptisk, kan det være lurt å vente på et salg. Et mye bedre alternativ for PC- eller Xbox-spillere er å spille dette på GamePass for rundt 100 kr, i stedet for å ruinere privatøkonomien din.

Jeg anbefaler DOOM: The Dark Ages. Men om det er verdt pengene dine eller ikke, avhenger av om dette er din type spill, eller om du vet du liker det du går til.

7/10

Sjekk ut Lanserings traileren til DOOM: The Dark Ages nedenfor.